App Store

Google Play

NO - Details page - Device banner - 894x1036

Kos deg med ubegrenset tilgang til mer enn 600 000 titler.

Lytt og les ubegrenset

Stein Riverton

"... - Jeg tør påstå, sa sjefen idet han la sammen noen papirer han hadde gransket, at i denne saken har vi gjort alt som står i menneskelig makt. Men det har vært til ingen nytte. Vi står absolutt på samme sted i dag som for fire uker siden. Vi er ikke kommet et skritt nærmere løsningen av de mystiske tilfellene. Det er ikke noe å si på at en viss nervøsitet begynner å vise seg hos publikum..."

Nils Nordberg

Cappelen Damm

Asbjørn Krag

Mannen som ville plyndre Kristiania

Bli med til spionasjens Kristiania. Den opprinnelige tittelen på denne boken var Tindebestigerklubben, og dette er den første nyutgivelsen av originalverket fra 1915. "Da Asbjørn Krag kom hjem en kveld i slutten av juli, lå det et brev til ham på skrivebordet. Det fikk et uttrykk av ergrelse over hans ansikt da han så konvolutten. Stemplet viste nemlig at brevet var fra politikammeret. De trengte altså igjen hans bistand der nede..."

De eksentriske herrers klubb

"Kaller du dette brevet oppfinnsomt! ropte han. Kom straks. Vi trenger et hjørne. Det er liksom de ville innfange en fjerdemann til en bridge. Jeg vet ikke hva Jos ville gjøre om han fikk dette brevet, jeg kan ikke tenke meg at han straks ville styrte ut og følge vinket. Men jeg ville iallfall ikke gjøre det..."

Fjerdemann

Bergensbanen hadde ikke vært i drift mer enn ett år før Stein Riverton utga «Mysteriet paa -Bergensbanen» i 1910. Mens toget passerer en mørk tunnel, forsvinner et fotoapparat av den tidens type, med plater og belg, og som viser seg å inneholde topphemmelige dokumenter. Men detektiv Asbjørn Krag er selvsagt på sporet.

Mysteriet på Bergensbanen

En bevisstløs bondemann ble funnet en morgen i Kristian Krohgs gate. Et skummelt strøk. Han hade turet, var likket til stedet og blitt overfalt og plyndret. Et voldsomt slag i hodet. Ikke lenge etter, på samme sted, bke en konstabel tilkalt av et kvinneskrik, og fant en ung fabrikkpike i voldsom opphisselse. "Jeg har hatt et skrekkelig syn", sa hun og pekte på en mann. "Ser De at han har elfenbenstokk?"

Knyttneven

"Jeg hadde ikke sett ham på et par år, da han plutselig trådte inn i mitt hotellværelse. Jeg hadde i noen tid bodd i den lille norske fjordbyen. Jeg kjente ingen i byen, omgikkes ikke noen, for det meste oppholdt jeg meg på hotellet, på mitt værelse. I mørket spaserte jeg gjerne en halv times tid og gikk så tilbake til mitt arbeide."

Skjulte spor

"En vinteraften for henved tre år siden satt Asbjørn Krag ved kaminen i sin leilighet og gjennombladde en veldig dokumentmappe han nettopp hadde mottatt fra en av sine klienter. Lampen kastet et hvast lys utover papirene. Der var mangeslags papirer, noen gulnede brev, forskjellige slags regnskaper, en hel del telegrammer. Plutselig kvakk detektiven i; entreklokken kimet. Krag la dokumentmappen tilside. Ute fra entreen hørtes en mannsrøst."

Dødens finger

For noen år siden ble Kristiania oppskremt ved en rekke mystiske, forvovne forbrytelser. Slag i slag meldte avisene om at det var forøvet innbrudd og stjålet store verdier. Av måten disse kuppene ble satt i scene, forstod man straks at en drevet bande måtte være på ferde - en bande som hadde en intelligent sjef til å lede seg...

Greven av Oslo

"Detektiven slo den lille rødternede gardinen til side og tittet ut. Losjihuset lå like ved havbukten, så han kunne se rett inn mot fjellene der de reiste seg kjempemessige, sorte og truende over de små, rødtakede hus. - Her er både vakkert og storkadent, sa han. Telegrafingeniøren pekte: - Der oppe i det høyeste bjerg, det såkalte Månefjell bor han - "Mannen i månen" som folkevitsen også har døpt ham."

Mannen i månen

Kristiana, 11. april Møt meg i aften i Hulen og ta med "Den lille blå" Brevet hadde ingen underskrift. Krag puttet det foreløpig i lommen for å undersøke det senere. Før detektiv Krag tok farvel med enken spurte han: "Husker du hvilke klesplagg den forsvunnede hadde på seg sist gang du så ham?" "Det husker jeg meget tydelig" svarte enken. "Han hadde sin tykke, brune frakk - den han gikk med både vinter og vår. På hodet hadde han sin bredbremmede, grå hatt. Den var så gammel at bremmene hang slapt nedover ørene hans..."